Støttropp Ragnar Berg

STØTTROPP RAGNAR BERG

Jeg hadde en kamerat.  (Bilde: Svein Halse.   Mot sammenbruddet.

 

Deltakere:

Kaptein Berg
Løytnant Vestad
Fenrik Ljungberg
Sersjant Weymam
Sersjant Jøntvedt
Sersjant Rømesmo
Sersjant Tronrud
Sersjant Ludwigsen
Korp. Simonsen
Korp. Kristiansen
Korp. Bay
Menig Kristensen
Menig Kullgren
Menig Alme
Menig Isaksen
Menig Schønheyer
Menig Staksrud
Menig Fuhre
Menig Kastmann
Menig Shaksby
Menig Eriksen
Menig Lexau
Menig Lindbom
Menig Løvold
Menig Sem

Tilsammen 25 mann

Komp.

4
4
4
3
4
4
4
4
4
4
4
3
3
4
4
4
4
4
4
4
4
4
4
4
Kr. korr

Vi sto samlet i våre egne skyttergraver ved utgangen av overløpergraven klokken halv to om natten. Vi ventet på kaptein Berg som kom sammen med majoren litt over halv to. I en fart ble lagene ordnet og vi gikk hurtig gjennom overløpergraven. Snart steg vi ut av den og gikk godt dekket av en dalskråning framover mot de fiendtlige linjer. Det gikk som vanlig opp noen lyskuler over feltet, og vi måtte søke dekning et par ganger. Her skilte så høyre fløy lag og gikk under føring av fenrik Ljungberg ut til høyre. Midtre og venstre gruppe fortsatte rett fram, over en vei som gikk midt mellom våre og de russiske linjene. Kommet vel over, dreiet vi skarpt av mot nord og fulgte veigrøften som løp langs de russiske linjene i en avstand av vel 40-50 meter. Grøften ydet god dekning, men frammarsjen gikk for fort og alle bakenfor midten hadde vanskeligheter med å følge etter. Det var et hull i piggtrådsperringen like ved en stor furu ca. 50 meter. framme ved grøften. Løytnant Vestad gikk inn gjennom dette og tok av til venstre fram mot en russisk maskingeværpost. Etter løytnantens utsagn skulle midtgruppen stoppe her og vente til de merket at hans gruppe var kommet i aksjon. Så skulle kaptein Berg rykke fram. Imidlertid ble vi på dette tidspunkt uten tvil oppdaget fra de russiske linjene. Løytnant Vestads gruppe er kommet helt usett gjennom piggråden, men midtgruppen er blitt oppdaget mens vi ennå befinner oss i grøften. Det ble sendt opp flere lyspatroner, og et lett maskingevær mellom de to bunkeme vi skulle ta oss av, ble meget sjenerende. Fra dette øyeblikk av ser det ut til at kaptein Berg har rykket fram idet han tar skarpt av til høyre og trekker gruppen etter seg slik at alle mann blir liggende på linje mot bunkeme. Dette skjedde imidlertid på et så tidlig tidspunkt at de bakerste folkene i midtgruppen ikke hadde rukket å ta igjen den avstanden som den hurtige framrykkingen hadde ført til. Tre mann ble således liggende bak den store furua som sto ved piggtrådåpningen fordi de ble hardt presset av det lette maskingeværet. Lyskulene begynte nå å bli meget sjenerende. Samtidig hører vi også flere eksplosjoner av håndgranater i selve graven ved de to bunkerne, men maskingeværet fortsetter sin virksomhet uanfektet. Akkurat i det øyeblikket må det være at kaptein Berg falt.Etterhvert samles hele gruppen mellom to store trestammer som lå i V-form fram mot den russiske graven. En mann kunne fortelle at det var en som allerede var falt, men ingen visste hvem. En mann var såret og Tronrud som hadde overtatt konunandoen, lente seg mot en trestamme og sa noe om at en eller annen fikk gjøre noe, for han hadde fått en trøkk i hue så han visste hverken ut eller inn. Dette skyldtes antagelig en mineeksplosjon som han var kommet for nær. Det må her innskytes at Tronrud fulgte tett etter kaptein Berg, mens han ifig. planen skulle vente på sitt lag og gå til venstre mens kaptein Berg gikk til høyre. Det er mulig at dette skjedde etter ordre fra kapteinen p.g.a. den forandrede situasjon som var oppstått i og med at vi ble oppdaget. Like forut for denne episoden hvor Tronrud satte seg opp mot treet, var det gått opp en plystrepatron, sannsynligvis fra de russiske linjene. Imidlertid ser det ut til at flere har latt seg villede av denne, og i overensstemmelse med instruksjonen, ble det gitt ordre om tilbaketrekning. Det var riktig nok to plystrepatroner som skulle være tegnet på tilbaketrekning, men antakelig har noen her ment at kapteinen bare fikk tid å skyte av den ene. Vi trakk oss så tilbake i forskjellige retninger idet den sårede ble trukket med.Under dette hører vi en voldsom eksplosjon fra den venstre fiendtlige bunkere og blir fullstendig i villred om hva som egentlig fore gikk. Tilbaketrekningen var imidlertid et faktum, og de er under dette at de fleste går på miner og blir såret.Mens alt dette foregår er venstre fløy under løytnan Vestad rykket fram mot sine oppgitte mål. De stopper et øyeblikk ved en furu som de ikke kjenner igjen. De hadde nemlig en furu som hjørnestein i sin marsjrute. De fortsetter imidlertid fram langs linjene og finner til slutt den furua de skulle forandre marsjruten ved. Mens dette foregår, hører de eksplosjoner fra håndgranater på det midtre avsnittet og det forbauser og engster dem fordi dette ikke gikk etter planen. Selv hopper de imidlertid etter ned i gravene og gjør rent bord, sprenger sine bunkere og fullfører sine oppgaver mens Rømesmo og Fure sikrer utover mot venstre. Alme blir skadet i foten av en håndgranat og blir hjulpet bakover. Løytnant Vestad går sammen med Jøntvedt, Schønheyder og Isaksen gjennom gravene over til høyre for å støtte kaptein Berg. De kommer fram men finner ingen i graven, sprenger den ene bunkeren til venstre og går ut av graven ved den venstre bunkeren for å lete etter kapteinen. Imidlertid har Jøntvedt fått begge ben slått av ved håndgranater eller også ved selve eksplosjonen i bunkeren. Løytnant Vestad traff Kastmann like nedenfor bunkeren og spurte ham etter kapteinen, Kastmann pekte da i retningen hvor kapteinen måtte ligge og sa at han ikke hadde sett ham siden vi gikk ut av våre egne graver. Løytnanten fortsatte videre til høyre og fant Tronrud som da var gått framover til kapteinen igjen etter at alle hadde begynt å trekke seg tilbake. Da Tronrud ble funnet, lå han helt stille og på spørsmål om han var såret, kunne han bare nikke. Da løytnanten spurte ham om hvor han hadde vondt, svarte han at det gjorde vondt overalt. Han var helt løs i armer og ben da løytnanten kjente på ham. På spørsmål om hvor kapteinen var, viste han videre mot høyre. Like ved fant da også løytnanten kaptein Berg. Han lå med ansiktet mot jorden. Det viste seg at han var blitt truffet alvorlig i brystet, høyst sannsynlig av splinter enten fra miner eller håndgranater. Likeledes virket det som om ansiktet var slått inn uten at det dog hadde mistet noe av sin form. Fra dette øyeblikk er tilbaketrekningen fullstendig over hele linjen.På høyre fløy hadde Ljungberg gått fram, klippet piggtråden, stormet graven og sprengt de bunkere de hadde fått utpekt. Like etter sprengte Ljungberg en bunker helt alene. De hadde en del kamp i graven og sersjant Ludwigsen skjøt bl.a. ned en russer som ville skyte Ljungberg bakfra. Det var mange stikkgraver ut fra hovedgraven og bakover, og russerne forsvant gjennom disse for så å dukke opp på en annen kant. Løvold ble såret og to mann fikk ordre om å hjelpe ham bakover. Det greide seg ikke med de to og Ljungberg ba Ludwigsen ta i med dem mens han selv dekket tilbaketoget. Han overtok alle håndgranatene fra Ludwigsen da. Like oppe på gravkanten gikk imidlertid Nonnann Kristiansen på en mine, og Ludwigsen ville overta bæringen av Løvold selv. Han hadde fått Løvold opp på ryggen og tatt ett skritt da han selv gikk på en mine og fikk foten ødelagt. Han måtte da sørge for seg selv og krabbet på egne krefter tilbake.I Ljunbergs gruppe befant seg også menig Lindbom. I det han var kommet seg inn i russergraven, gikk han slik hans instruks var, straks opp på en forlatt bunker for å sikre mot høyre. Han kastet håndgranater bak og på begge sider av bunkeren og tok stilling med sin maskinpistol. Han hørte to kraftige eksplosjoner av bunkerne som fløy i luften. Litt etter kom Ljungberg opp til ham. De skulle egentlig vente på de to andre gruppene som skulle komme tilbake til dem før tilbaketuren til egne linjer. Da gikk det opp en lyskule og de gikk i dekning, men Ljungberg kom med ryggen mot russerne og ble truffet av MG-kuler i ryggen. Lindbom ville krabbe bort til ham, og var akkurat framme da Ljungberg sa: «Jeg er ferdig, Lindbom». I det samme eksploderte en mine som ødela det ene benet til Lindbom som da måtte krabbe tilbake. Han krabbet utover mot venstre for å komme klar av ilden som lå over midtfeltet. Framme ved egen piggtråd samlet han seg og gjorde et kraftig sprang over piggtrådsperringen og falt ned helt klar av den. Litt ette var han framme og i sikkerhet. Han hadde holdt retningen.

(Kilde: Folk og land nr. 5/1999. Gjengitt med tillatelse.)

[tilbake]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: